Det å anvende radvalg for avstemning og valg er et svar på et klassisk problem om en ordning for valg mellom flere enn to (formallogikk).
Demokrati med radvalg og fondsvalg gir et svar på Colemans program om en hendig ordning i likhet med pengesystemet for å slutte politiske saker (statsvitenskap, økonomi). Arrows paradigma om gruppeavgjørelser gjennomgås (økonomi). Det blir vist hvordan store saker kan behandles i fondsvalg, slik som utforming av finansbudsjett og investeringsplaner, fysisk planlegging og ressursutnytting (økonomi, administrasjonsteori, miljøvitenskap, ressursøkonomi). Anvendelse av radvalg og fondsvalg blir sett under sosiologiens synsvinkel om hvordan et samfunn bare lever om det finnes felles oppgaver, og noe liknende, med sosialantropologiens gjennomgangstema i tankene, om hva vedlikeholder et samfunn og fornyer det.

I 2010 hadde Island valg til grunnlovsting med den enkle overførbare stemmegiving (Hares metode). Jeg analyserte valget i en avisartikkel (Personvalg—to valgt) i 2011. Institutt for politikk og administrasjon, Islands universitet, publiserte siden en analyse av valgresultatet av Þorkell Helgason (ÞH). Jeg har kommentert analysen. I det følgende gjengis to momenter fra kommentaren (pkt. 2 og 3).

1. Personvalg—to valgt

2. Ikke sammenliknbare metoder

3. Grunnlovsting i radvalg og fondsvalg

 

1. Personvalg—to valgt

Følgende artikkel om personvalg har utgangspunkt i en aktuell situasjon, men hensikten med den er å dra fram trekk ved den enkle overførbare stemmegiving som man i voteringsteorien ikke har vært oppmerksom på. For å forstå artikkelen må utenforstående få vite litt om den aktuelle sak.

Islandsk grunnlov endres på følgende måte: Alltinget vedtar endring. Så skrives det omgående ut nyvalg, og det nye Alltinget voterer over endringen. Endringen i grunnloven blir gjeldende ved at det nye Alltinget vedtar den.

            Under de finansielle omveltningene siden høsten 2008 ble det stemning for en ny prosedyre for endring av grunnloven. Det ble vedtatt lov om valg av en grunnlovsforsamling som skulle legge fram forslag til grunnlov for Alltinget. Forsamlingen skulle være på 25, og disse skulle velges med den enkle overførbare stemmegiving, som forresten aldri var blitt praktisert i landet.

            Det var lett å bli kandidat, og de ble nok overraskende mange, 522. Hver av velgerne fikk stille opp—og ordne—opptil 25 av dem.

            Personvalget til grunnlovsforsamlingen 27. november ga noe å tenke på. På valgdagen var jeg i kretsvalgstyret i Laugardal (i Reykjavik), det største valgstedet i landet. Der henvendte en mann fra Skotland seg til meg. Han var invitert av justisdepartementet i forbindelse med valget og hadde vært her tidligere, i september, da etter henvendelse fra Altinget. Den gangen dreiet det seg om behandlingen av lovproposisjoen i saken. Han omskrev teksten for Alltinget, sa han. Han fortalte følgende: Metoden anvendes i Skotland, Irland, Nord-Irland, Australia, New Zealand og Kanada–den britiske verden, skjøt han inn–og i Cambridge i Massachusetts i New England. Det kunne gjerne være 10-12 som skulle velges, og hittil høyeste antall kandidater i denne metodes historie var 70. Da kunne hver velger stille opp—og ordne—samtlige kandidater, for eksempel 1, 2 osv. ned til 69 og 70. Ved valget av grunnlovgivende forsamling på Island kunne hver av velgerne stille opp—og ordne—bare 25 av kandidatene.

Metoden blir her vurdert ut fra erfaringen i valget i november.

Men først et tenkt eksempel.

Det skal velges én. Det er 21 velgere. For å finne plassdelen, dvs. det antall stemmer som behøves for å bli valgt, må det først fastsettes en divisor. Divisoren er antallet som skal velges, pluss 1. Ettersom det skal velges 1, blir divisoren 2. Antall velgere, 21, divideres nå med dette tallet. Det gir 21/2 = 10,5. Plassdelen finnes ved å ta bort desimalen og legge til 1. Plassdelen blir følgelig 11.

Det er 5 på valg: A, B, C, D og E. 11 av velgerne ordner kandidatene slik:

A
B
C
D
E

mens 10 velgere ordner dem slik:

B
C
D
E
A

A oppnår et antall stemmer lik plassdelen. De 11 som det bestemmer, setter alle B umiddelbart etter A. De 10 som plasserer B øverst, plasserer derimot A nederst. Imidlertid får det ingen konsekvenser ved denne voteringsmetoden.

            Dette eksempel har jeg tidligere presentert for å sammenlikne den enkle overførbare stemmegiving med radvalg (Demokrati med radvalg og fondsvalg, kapittel II.B.2). I radvalg blir B valgt; for å være på første plass får B 10×4 poeng og for å være på annen plass 11×3 poeng, i alt 73 poeng. A får 11×4 poeng, 44, for å være på første plass, men ikke noe poeng for siste plass.

            La oss se på hva virkningen av en slik vurdering hos velgerne, nemlig det å ville forhindre at bestemte kandidater blir valgt, hadde blitt med metoden som ble anvendt ved valget av grunnlovsforsamling i november. I eksemplet skal det velges 25; derfor er divisor 25+1. La oss videre forutsette følgende: Antall velgere er 100000. Plassdelen, dvs. nødvendig tall for å bli valgt, blir derfor 3847. A er øverst hos 3900 velgere. Det sikrer ham plass. Dette vil hende sjøl om ingen av de andre velgerne har ham blant de 25 som de stiller opp og ordner. Det kan gå på samme måte for B, som 3850 setter øverst, selv om ingen av de andre velgerne har ham på sin stemmeseddel. Slik kan det velges 25, hver av dem med en snever gruppe bak seg, trass i at de aller fleste mener de ikke bør komme på tale. På den annen side kan det være kandidater som er på annen eller tredje plass hos de aller fleste velgerne, men som ikke kommer i betraktning fordi de ikke har mange nok førsteplasser.

            Av de 25 som ble valgt til grunnlovsforsamlingen var det 22 fra landets hovedstad og 2 fra hovedstaden i Nordlandet, mens kun èn kom utenfor disse hovedstedene. Slik gikk det trass i at det er sannsynlig at ingen velger har villet det. Det er nemlig ingen samordning i den enkle overførbare stemmegiving, det er tilfeldig hvilke velges sammen. Dette kan hende sjøl om det bare er to som skal velges. Dette vil jeg vise med et eksempel som ikke er langt fra virkeligheten.

            Lærerne skal velge to representanter i skolestyret. Skolen har lokaler på to steder, i Kvinnestræde—der er det fag som kvinner helst underviser i—og i Karmennsgate hvor de fag har plass som menn helst underviser i. Alle mener at hvert av stedene skal ha sin representant–og likeledes hvert av kjønnene. I et ubundet personvalg eller med bruk av den enkle overførbare stemmegiving hvor alle plasserer øverst lærere av begge kjønn og fra begge steder, er det uvisst om resultatet blir i samsvar med den felles oppfatningen, det kan lett bli slik at det velges to menn fra Karmennsgate eller to kvinner fra Kvinnestræde. Med bruk av radvalg av par kan det ikke gå slik. Der vil alle mulige par ha de kjennetegn som det var enighet om. Velgerne ordner parene, og poeng blir beregnet etter reglene for radvalg.

            Dette er enkelt når det er 2 som skal velges og det bare dreier seg om to egenskaper. Når 25 skal velges og flere egenskaper kommer i betraktning hos velgerne, er det ikke så enkelt å bruke radvalg. Men drøftingen av radvalg av styre i Demokrati med radvalg og fondsvalg, kapittel II.C.2, gir et utgangspunkt dersom man søker en metode som ikke har de skavanker som kjennetegner den enkle overførbare stemmegiving, slik vi her har sett.

Morgunbladid 2. februar 2011 [oversatt fra islandsk, noe omskrevet]

            2. Ikke sammenliknbare metoder

I analysen av valgresultatet for grunnlovstinget, avsnittet «Fordeler og mangler ved de ulike metoder», sammenlikner ÞH metoden ved valget med andre metoder. Av disse blir Bordas metode omhandlet her; den får jo mest plass i litteraturen. Med Bordas metode velges den beste og ingenting annet. Selvfølgelig vises det ved et slikt valg hvilket alternativ kommer nærmest det som kom ut som best, men det innebærer ikke at noen velger har stemt på dette alternativet med det i tankene at det skulle bli nummer to i gruppens konklusjon.  Sett at det var fire alternativer på valg: A, B, C og D. En velger ordner dem slik: A,B,C,D. Det betyr ikke, om to skulle velges, at han har plassert B etter A. Han kan ha vært av den oppfatning at A og B hadde nærmest de samme egenskaper, slik at det kunne godt gå med B om A fikk liten oppslutning. Derimot kan velgeren ha ment at A og C var det beste paret. Det er derfor ikke noe holdepunkt for å bearbeide stemmesedler i valget til grunnlovsting som om det var Borda-sedler hvor bare én skal velges, ettersom velgeren handler i samsvar med sin kunnskap om hvordan hans seddel skal bearbeides. Til tross for dette blir det gjort i avsnittet «Hva om andre metoder hadde vært anvendt».

            3. Grunnlovsting i radvalg og fondsvalg

Jon Elster ble kalt til Island angående en ny grunnlov som skulle skrives. I et intervju i avisa Morgunbladid 17. april 2011 ble han spurt om enkelte artikler kunne forelegges i folkeavstemning. Det, mente han, var ikke heldig — og til og med farlig. En slik framgangsmåte kunne resultere i et lappeteppe; men en grunnlov måtte ha en indre sammenheng. Han syntes det var en virkelig god idé å gjøre grunnlovsrådets forslag til gjenstand for en folkeavstemning før det ble forelagt Alltinget.

            Det innebærer tvang å forelegge bare en form av en grunnlov i en folkeavstemning. I radvalg er det ikke noe problem å forelegge flere former av en grunnlov. En av formene kunne innebære ikke å gi plass for reduksjon av suverenitet; det ville være i samsvar med et enstemmig standpunkt hos folketinget som grunnlovstinget burde ta hensyn til. Det motsatte, reduksjon av suverenitet, kunne utføres på flere måter. En slik framgangsmåte gir ikke noe lappeteppe; med den prioriterer velgerne hele grunnlovsformer.

            Når en grunnlov formes, sa Elster i intervjuet, burde hovedhensikten være å sikre at interesser, lidenskaper, fordommer og subjektivitet fikk minst mulig plass; det ble en  hovedoverskrift i avisa. Jeg mener tvert imot at med demokratiet tas det vare på interesser, slik som nasjonale interesser overfor andre stater og andre allmenne interesser. Det blir ikke én oppfatning om hvordan særinteresser kan sluttes sammen som helhetens interesser; omkring det deler folk seg i partier. Dessuten bør lidenskaper herske, slik som lidenskapen for frihet, demokrati og humanisme. Ulike meninger om det kan man ikke begrense.

            En grunnlov kan gjerne formes gjennom fondsvalg. Det er en framgangsmåte som gjelder generelt der det skal formes vedtekter for en forening eller der et politisk parti eller forening skal lage et program. Framgangsmåten beskrives i kapittel III.D, «Store saker», i boka Demokrati med radvalg og fondsvalg. Der er byplan et eksempel. Når en byplan skal formes, kan man først legge fram en oversiktsidé. Siden blir forslag om videre utførelse og endringer ekspedert — det ene etter det andre. Når noen synes oversiktsidéen har utviklet seg annerledes, med vedtak og endringer, enn man hadde ventet, kan den tas opp på ny til behandling. I fondsvalg kan man veie mot hverandre idéer (forslag) som få strever for, men som flere er imot — hver med mindre styrke. Jeg gjorde denne framgangsmåten kjent i ledelsen for Reykjavik by for knapt ti år siden. Da nevnte jeg som mulighet at i fondsvalget deltok de 30 som hadde vært på hver valgliste, og at hver av dem fikk stemmer i forhold til listens stemmetall.

            Med hensyn til dette kunne man ha et grunnlovsting på 25 på følgende måte. Vi tenker oss at 522 stiller til personvalg, og at hver velger stemmer på 25 uten å rangere disse. De 25 som får flest stemmer, får plass på tinget; og kandidatene får stemmetall i hver sitt fond i forhold til antall stemmer i valget. Tinget former forslag og forelegger dem for alle kandidater. Når alle kandidater deltar i fondsvalget, vil kandidater som er allment godt likt (det kan være mange), få mulighet til å bli hørt i forhold til sin oppslutning; til sammen kan det bli mye mer enn den oppslutning de som blir valgt på tinget, har. Et grunnlovsting av dette slag kan ikke arbeide raskt.